Dette er noen kjappe spørsmål med Karstein Volle (kjent fra FAKTA FRA VERDEN og I FREMTIDEN) fra et par år tilbake som ble gjort for NTFs medlemsmagasin Bobla. Har kuttet ut et par av spørsmålene som var litt daterte ellers er det helt likt.
1. Tegneserien er den elskelige bastarden i populærkulturen i krysningspunktet mellom mindreverdig litteratur og uglesett illustrasjon. Hva var attraksjonen til tegneseriemediet for din del? Og bør tegneserier strebe etter å bli sidestilt med andre kunstformer som film, foto og billedkunst?
Bestemte meg som liten sneip å bli serietegner. Så ombestemte jeg meg når jeg var atten. Heldigvis ombestemte jeg meg igjen rundt seks og tjue.
Tegneserien har alltid vært der som den mest spennende og naturlige måten å uttrykke meg visuelt og språklig. Litteratur, film, billedkunst, illustrasjon alt kan bakes inn, men serieformen i seg selv er ikke en bastard, den står trygt på egne bein.
Bare forskjellen mellom tegning og serietegning er fundamental. Hvordan tegningene fungerer mer som glyfer enn som illustrativ form. Det er bare i kalligrafi og serietegning at folk bryr seg om tusjing. Sjøl er jeg fornøyd med den underdogstatusen tegneserien har. Det gjør det mye lettere å publisere ting. Stole på at publikum er smarte nok. I kunstverdenen er det mer vanlig å legge ved en tjue siders avhandling ved utstillingskatalogen. Noe som vanligvis gjør at en samling fine malerier/objekter/installasjon plutselig blir veldig kjedelige, fordi man må forholde seg til kunstnerens intellektuelle peniskompleks.
Tegneserier som form er kun dét. Å tro at seriene blir bedre eller mer anerkjent fordi de blir tatt opp i et annet kulturbegrep er feil. Det fins serier som er kunst og det fins serier som ikke er det. Det som er ille med denne underdogstatusen har mest å gjöre med arbeidsforhold.
Seriemakeri i Norge er fortsatt et relativt idealistisk virke. Om norske serier hadde fått mer plass i skoleverket, om norske serier hadde vært å finne på alle biblioteker, om serieskapere hadde fått betalt etter arbeidsmengde, om bokhandlerne hadde fått øynene opp for hva som finnes tilgjengelig, om norske serieskapere ikke hadde värt nødt til å konkurrere i pris med grisebillige syndikatserier.... ja DA hadde det vært andre boller.
Men hey, mye har blitt mye mye bedre de siste par åra. Hvor mange illustratører får samme mediaoppmerksomhet som den vanlige serieskaper? Det er fler forlag tilgjengelige, de kommersielle forlagene er mer beredt på å ta sjanser og underskogen av nye talenter blir bare tettere.
2. Seriene dine er ofte kløktig, distansert harselas over blodig alvorlige temaer. Har det hendt at du har sett egne ting på trykk som du har angret på i ettertid? At du har gått over streken eller ikke gått langt nok?
-Det var en som jeg publiserte rundt Terry Schiavo-debatten som jeg innså seinere kunne såre folk som ikke var måltavle for den vitsen. Det er ikke akkurat en god følelse.
Og så hadde jeg en hvor Jesus og Johannes Døperen prater 1337-speak, hvor noen kristne venner av meg trodde jeg var blasfemisk. Det var jeg ikke, men de var litt touchy på det området. Jeg har all respekt for folks religion og ser ikke noe poeng i å drite ut det. Privatpersoner derimot...
3. Hvis du var redaktør i ditt eget eksklusive månedlige tegneseriemagasin og kunne velge fra øverste hylle, hvilke serier ville du ha hatt på trykk?
Oioi, sånn helt spontant (kikker bort på bokhylla) : Bagge, Pirinen, Max Andersson, Edika, Gotlib, Shelton, Ware, Ærlig, Groening, Cooper, Satrapi, Rall, Hepstein, Sjunneson, Tom Tomorrow, Joe Sacco, Runde, Nielsen, Nærum, Kverneland, Musturi... denne lista kommer til å bli dritlang så jeg kutter der. Jeg kommer til å komme på fem hundre til i morgen tidlig.
4. Norge et land assosiert med hvalfangst, høy levestandard, høy selvmordsrate, oljepenger og så videre. Hvordan er utsikten fra ditt ståsted i Helsinki, Finland?
Pleier å si at vi er et splitta land, vi har anarkistene og puritanerne. Alt er et utslag av den konflikten.
5. Du vokste opp i et tettsted utenfor Drammen kalt Tranby som du på dine hjemmesider selv påpeker bare hadde 2000 innbyggere. Hvordan var det å vokse opp der? Og hvordan tror du det har påvirket seriene dine.
Det fikk meg i hvert fall vekk veldig fort. Flytta hjemmefra når jeg var seksten. Etter det har jeg bare fjerna meg lenger og lenger fra Tranby. Oslo, så Helsinki. Blir vel Shanghai neste. Det var vel som for alle som har vokst opp i en liten trangsynt bygd hvor kulturtilbudet er fotball, kor eller speideren. Det som var best med Tranby var at Oslo var bare halvannen time unna. Det ga meg mot.
6. Rock blir ofte betegnet som en tegneseriesjanger innen musikk. At den har en dimensjon som er mer "spinal tap" enn nøktern virkelighet. Du spiller selv i band? Kan du relatere til dette?
De fleste rockere jeg kjenner har et langt mer reflektert forhold til musikken sin enn de fleste klassiske musikere jeg kjenner. Bare for at uttrykket er enklere betyr ikke det at tankegangen bak er enklere.
I billedkunst er det ganske vanlig at abstrakte motiver ofte blir sett som smartere og vanskeligere, mens bilder som avhenger av håndtverksmessige kvaliteter ofte blir avfeid som siderumpa og endimensjonale. I musikken er det helt motsatt. Rock blir jo fortsatt sett som mer primitivt enn jazz.
Sjøl syns jeg Joy Division og Big Black er ti ganger mer reflektert og uttenkt enn Bach og Mozart, som jo jobbet på samme måte som reklamekomponister jobber i dag. Ikke at jeg misliker klassisk, men om jeg må velge det ene eller det andre, tar jeg nok med "Song about fucking"-skiva til Big Black med til den mytiske øde øya...
Karstein Volle er vokst opp på Tranby i Lier like utenfor Oslo, og har utdannelse fra Kunstakademiet i Oslo. For tida bor han i Helsingfors hvor han jobber som serieskaper, illustratør og grafisk designer. Han er dessuten frontfigur i bandet Nazca, med to cd’er og en DVD bak seg. Han er innkjøpt av Nasjonalbiblioteket og fikk Dagbladets Tegneseriepris i 2003.
Karstein Volle
