SHAUN TAN Ankomsten (Egmont Serieforlaget) Ankomsten er en forbausende vellykket serieroman som ordløst utforsker flyktningers og innvandrerers erfaringer med lengsler, politisk undertrykkelse og totalitært styre.
Historien skildrer en mann som i søken etter et nytt liv forlater kone og barn et i marerittaktig land. Gjennom hans reise blir vi med inn i en underlig verden preget av monumentale byer, fremmed arkitektur, uvanlig dyreliv og forvirrende språk.
Her er det visuelle metaforer som kan leses på flere plan. Tan fremkaller blant annet universelle aspekter rundt det en flyktning må føle når man må starte på nytt i en fremmed kultur og livsstil.
Til tross for mange tilbakeslag møter den fremmede mannen både varme og omtanke fra andre innvandrere uavhengig av etnisitet, alder eller bakgrunn. Et viktig budskap til mennesker i alle land.
Historien er tegnet en realistisk stil med vakre svart/hvite sepiatonede illustrasjoner satt sammen i små kvadratiske ruter, større enkeltbilder og hele dobbeltsider. Både i form og innhold er Ankomstenet mesterverk som vil kunne leses igjen og igjen.
Dette er ikke den tegnede adapsjonen av actionfilmen med Steven Segal fra 2001 med samme navn, snarere er det en riktig så fin historie fra nåtidens Israel uten spesielle politiske overtoner eller kveldende budskap. Stedet er Tel Aviv og vår mann, taxisjåføren Koby Franco, blir oppsøkt av en ung kvinnelig soldat ved navn Numi som tror at Kobys far nylig ble drept i en eksplosjon i en naboby. Far og sønn har ikke hatt særlig my kontakt de siste årene og det viser seg å være lettere sagt enn gjort å spore opp hva slags liv faren har levet den siste tiden. Overklassejenta Numi bærer også på sine hemmligheter og komplekser og reisen dem imellom er ikke uten komplikasjoner og humoristiske øyeblikk. Det er i det hele tatt en avdempet affære å lese Exit Wounds. Modans strek minner ikke rent lite om Herges Tintin og lener absolutt mot en mer europeisk enn nordamerikansk stil. Selv fargene er helt uten skyggenyanser og veldig klare og gir til tider litt inntrykket av å lese en slags informasjonsmanual. Mangelen på følelsesregister blir et virkemiddel i seg selv der hovedpersonene soser rundt i all sin avstumpethet. Det er særlig en scene der bilen får motorstopp og de går ned på stranda for å vente på tauebilen. Denne scenen er utrolig sår og nedstemt og noe av det fineste jeg har lest på lenge. Skildringene av luksuskomplekser og Israelske landeveier om hverandre gir et variert og annerledes inntrykk av det dagelige liv i et ellers så krigsherjet land. Anbefales alle.
Martin Ernstsen aka Marstin debuterer på Jippi forleg etter en rekke egenproduserte fanziner med sin Nissefugl-serie. Og la det være sagt med en gang, dette er ikke for sarte sjeler. Ha ha. Nissefugl-familien er en litt kjip gjeng som stort sett driver med sitt. Om det så gjelder å henge ut med sin døde hamsterkompis Arnold,reanimere døde slektninger eller mostå invasjon fra det utre rom. Verst ermor-nissefugl som anmoder sin sønn om å ”gå og dø”, forsøker å forgifte ham og sier at han vil dø av istapper I øynene hvis han har forsynt seg av julemarsipanen. Det er I det hele tatt ekstremt mye prat om mat. Røkt kjøttpølse, kaptein sabeltannbrød, eplemost og rosinboller. Og alt I en ganske ekkel sammenheng. Helt skrudd og veldig spennede tegnet. Kjærkomment tilskudd I Jippis bunnsolide katalog.
Jeg skal innrømme at jeg ikke har følt behovet for å følge så nøye med hvamannen av stål har foretatt seg etter at Semic forlag la ned blekka si i 1993. Superman har alltid vært litt vel pompøs og uovervinnerlig og med teite superskurker som Bizarro, Mplxz og Brainiac. I All-star Superman går Morrison og Quitely (siste sett på norsk i New X-Men) bananas med supermann-universet og gjør ham enda mer pompøs og uovervinnerlig. Etter en redningsaksjon I solens indre blir supermann over tre ganger sterkere, men molokylene hans blir ustabile og han finner ut at han er døende. Derfor avslører han sin identitet til Lois Lane, tar henne med på date I ensomhetsborgen, gir henne superkrevfter for en dag I fødselsdagsgave, slåss med Jimmy Olsen, intervjuer Lex Luthos I fengsel og drar hjem til smallville for å begrave sin far. Morrison har omfavnet alle de teiteste aspektene ved supermannuniverset og spøytet inn sin sedvanlige galskap. Resultatet er en ganske frisk supermann-historie som tåler å leses flere ganger.
Enki Bilals tolkning av hans hjemmlands blodige historie og krigen i Jugoslavias grusomheter er krevende lesning. Tetralogien samler 4 bind utgitt over et spenn på nesten til år fra den første kom på trykk i 1998. Lagt til en nær framtid, 30 år framover handler Monster om Nike Hatzfeld, født under den siste Balkankrigen og som deler seg de første atten dagene av sitt liv på et sykehus i ruineri Sarajevo sammen med de to andre forlatte spedbarn Amir og Leyla. I voksen alder er båndet mellom de tre fortsatt tilstede selv om de lever helt forskjellige liv.
Bilal benytter seg av science-fictionspråket for hva det er verdt. Det lesses på med flygende biler, dystopiske visjoner og organisk tegnologi.Ikke alltid til seriens beste. Ofte føles det påtrengende mye 80-talls i estetikk og tematikk av sorten bladet Heavy Metal introduserte og gjorde sin egen de neste 30 årene. Framtidsvisjonenene med cybertronics, halvguder med dyrehoder og kvinner med Grace Jones-aktige trekk er på sett og vis hva man forventer når man åpner en Bilal-bok, men i dette tilfelle skygger han litt for sin egen historie. Det savnes en retning. Man forventer ikke at krigen og dens virkning skal oppsummeres og ha en fasit, men tolkningen av Bilals oppgjør med gamlelandet blir stående litt på stedet hvil.
Kanskje fordi Bilals 80-talls verk ringer så sterkt fortsatt i dag gjør det vanskelig å se hans nyere verk i en løsrevet og egen setting. Bilals strek engasjerer både mentalt og fysisk. Enkelte av tegningne stryker ikke alltid hunden med hårene. Snarere får de magen til å vri på seg i ubehag. Likgyldig er det i det minste ikke og som billedkunst alene er det grusomt vakkert.
Bakteppet for historien om de tre kompisene Guiliano, Stefano og Christian er lagt til Italias nåtid. Inspirert av nabolandetenes grigsherjinger på 90-tallet i eks-Jugoslavia forteller Gipi (egentlig navn Gianni Pacinotti) om en slags ”hva om det skjedde her?”-historie om en guttegjeng som blir trukket inn i et macho-miljø totalt fraværende av kvinner. Der soldater, eks-soldater, leie-soldater og kriminelle tar seg til rette og gjør hva de vil i vakummet av krigens kaos. Guiliano som går under navnet Little Killer blir tatt under vingen av skurkeveteranen Felix, som baske seg i glansen og respekten de yngre guttene viser ham. Etterhvert som konflikten skrider fram blir Guiliano stadig mer herdet og mer som sin mentor, mens kompisene forblir i skyggen av ham. Man ser aldri selve krigen i Notes for A War Story. Den er hele tiden et annet sted og det refereres til den. Som noe abstrakt og illevarslende, men også full av muligheter
Dette er oppfølgeren til den bejublede Rabbinerens Katt og Joann Sfar følger opp med to splitter nye historier som følger i kjølvannet av nettop Rabbineren og hans talende katt i mellomkrigstidens Algerie. Først følger vi historiefortelleren og skrøneren, løvenes Malka og hans eskapader gjennom liv og død. Deretter blir vi med Rabbineren når han krysser ørkenen og drar sørover på leting etter sorte jøder og en hellig by. Som vanlig er det mye mangel på kommunikasjon og folkelig stahet som står i fokus, og mennesker viser seg stort sett som enrådige dårer alle som en. Selv Tintin får ungjelde der han dukker opp som en sann ignorant hvit mann i bushen.
Det er vanskelig å peke på hvorfor Joans Sfars historier fra Nordafrika virker som et friskt pust. Kanskje er det beretningene fra kolonitidens siste dager og det gammelreligiøse aspektet som man ikke så ofte ser belyst i tegneserier.
Sfars skisser av noen tegninger gjør det nesten vanskelig å se hva som foregår til tider, men sammen med den snirklede håndskriften tvinger den leseren ned i et avslappet tempo der man kan reflektere og lene seg tilbake mens man nyter opplevelsen.
NÅR JEG HØRER ORDENE "ILLUSTRERT KLASSIKER" GRIPER JEG ETTER MIN REVOLVER
OLA A. HEGDAL
Ibsens Ripsbusker Og Andre Litterariteter
(No Comprendo)
Selv i et Ibsen-år er det vel grenser for hva man skal tåle av adapsjoner. Ola A. Hegdal radbrekker og tolker litterære stykker, men ender dessverre opp som en litt annenrangs versjon av Steffen Kvernelands patenterte Amputerte Klassikere. Det er mulig at dette var høydepunktene når de stod på trykk i Bok Og Bibliotek, men i samlet form tar det aldri helt av. Merkelig nok er det først når Hegdal sammarbeider med tegner Tore Strand Olsen det blir litt fart over sakene. Little Nemo hyllesten ”Lille Nemi I Grønnsakland” er utvilsomt høydepunktet i bladet, og ”Knoll og Tott av Lars Noren” er også smågenial. Utover det blir det litt for mange umorsomme parodier på bekostning av Mads ”pornopung” Larsen, Anne Grosvold og Jon Fosse. Hegdal har i grunn en veldig tøff strek. Det er synd at han kaster bort tiden på dette.
Tristesse og feel-bad er sjangre som ligger vedkommende nær, men Adrian Tomine og hans Optic Nerve blir rett og slett litt for mye. Det er grenser for hvor mye syting og navnebeskuelse man skal la passere. Shortcomings samler de tre siste numrene av serien Optic Nerve og forteller en historie om Ben Tanaka en ung mann i et dårlig forhold med sin kjæreste Miko der de kommuniserer dårlig og krangler mye. Tomine tegner et bilde av Ben som sarkastisk, negativt innstilt herremann med en svakhet for hvite blondiner.
Unge, pene, vellykkede mennsker som krangler i bilen på vei hjem, deretter på sengekanten, for så å baksnakke hverandre på cafe dagen etter. Det er omtrent som å se en tegnet utgave av en utrolig kjedelig, sexløs episode av The L Word. Hele boka er som en enste lang uforløst åpningssekvens som aldri tar slutt.
Jeg er heller ikke den som krever at noe skal være actionfylt og drivende for enhver pris, men Adrian Tomine kunne definitiv trengt å skrive en historie som utelukkende bestod av eksplosjoner og blodsugende aliens, for mannen er i ferd med å bli en”one-trick-pony”.
Tegneserien tilsvarer fenomenet der du ser noe på TV som gjør at du har lyst til å sparke skjermen og kaste den ut av vinduet. Shortcomings får meg til å ville skrape opp boka med en rusten gaffel, legge den i mikrobølgeovnen drapert i sølvpapir og så kaste den ut av viduet. Dialogen er helt uutholdbar. Tomine og kretsen hans bør filleristes hvis dette er basert på eller representerer en form for virkelighet.
Shortcomings største problem er at den mangler evnen til å skape medfølelse for karakterene. De forblir bare en gjeng bortskjemte, overflatiske og selvsentrerte pappfigurer man ikke bryr seg det minste om. Tematikken om rase, kjønn, fremmedgjøring og ensomhet kommer helt i bakgrunnen og man blir bare sitte og rive seg i håret over hvor kjedelig dette er.
Daniel Clowes er mannen Adrian Tomine mer eller mindre har ”lånt” inspirasjon til sin tegnestil fra, men i motsetning til Tomine er det alltid en dose galskap og temperament som driver seriene. En av de streitere historiene til Clowes er definitivt Ghost World som også ble filmatisert (med varierende hell) for noen år tilbake. De to jentene, Enid og Rebecca, gir tenåringskynisme og sarkasme et ansikt der de kjeder seg i trygge forstadsomgivelser og sakte men sikkert vokser fra hverandre. Svart humor, smart dialog og helt rå tegninger.
I likhet med Jason har nå også Karstein Volle meldt overgang fra lille Jippi forlag til store Schibsted. Volle har fått mye velfortjent oppmerksomhet for sin originale vri på stripesjangeren der han presenterer galskap og sprøyt for god fisk. Også denne gangen innfrir han med umiddelbare klassikere som: den byråkratiske løsningen på Irak-konflikten ved at Belgia og Irak bytter navn, beretningen om den norske kampsorten Füth (som er basert på kiling) og ”hvordan man lager tegneserier på datamaskin”. Sistnevnte sikkert som en respons på noe av kritikken han har fått for tegnestilen og måten han databehendler tegningene.
Hvis man skal nevne litt småpirk: personlig synes jeg Karstein Volle er morsomst når han er er mer subtil når han hamre løs med syrlig, politisk vrede. Når han er for direkte kan poengene noen ganger være litt platte. Met er ingen tvil om at mannen er et forstyrret geni. Den åpne notatseksjonen bakerst vitner om det.
Det er en glede å se at det ene mesterverket etter det andre kommer i norsk oversettelse om dagen. Denne gangen er turen kommet til Osamu Tezukas Buddha-serie fra 1979 som består av i alt åtte bøker på ca 400 sider i gnistrende svart/hvitt som omhandler Buddhas liv og lære i en heftig og eventyrfylt, japansk variant. Ikke bare forteller den historien om Buddha, men den ekspanderer også universet og fyller på med figurer som aldri har eksistert. Første bok konsentrer seg faktisk om to av dem. Slavegutten Chapra som redder livet til generalen for de Kosalanske styrkene og blir adoptert og oppdratt som en sønn av ham, og den kasteløse gategutten Tatta som kan forlate sin egen kropp og ta bolig i dyr han møter. Den barnslige tegnestilen står i sterk kontrast til det ofte grusomme, voldelige og direkte i handlingen og skaper en nesten sjokkerende effekt. Det tar alikevel ikke lang tid før man glemmer tegningen og blir sugd inn i fortellingen og man sitter tilbake sulten og storkrevende om at neste bok må komme fort som fy.
Det starter ganske så forsiktig. Bare et og annet avisutklipp kan røpe at ikke alt er som vi kjenner det i Norge anno 1898. ”Benzinforbud inført”, ”Hva gjorde Ibsen i Shaolin-provinsen?” etc. Men det tar ikke lang tid før Henrik Ibsen langer ut et saftig spark som sender en kelner fire meter gjennom lufta og vi er i gang. 100 år før oljeventyret starter, utvinner Norge platina i fjellene og bruker rikdommen til å gå i bresjen av den industrielle revolusjon. Midt oppe i det hele står de fire store. Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie. Alle fire agenter for den norske undergrunnsregjeringen. Ikke bare som forfattere, men kampsporteksperter, slosskjemper og hardhauser. Noen er i ferd med å undergrave hydrogentmotorprosjektet til regjeringen og destabilisere unionen med Sverige. Alt tyder på at det er bensinmotorforkjempere med en mekanisk zombiehær på laget som står bak og De Fire store blir sendt inn for å hamle opp.
Steampunk sjangeren har vært lite utforsket her til lands hittil, men Når De Døde Våkner sørger for en heftig debut. Som vanlig når Geir Moen er innvolvert går det hard for seg også denne gangen og det er faktisk ekstremt fornøyelig å se Ibsen og Bjørnson denge løs på folk så blodet spruter.
Med tilsynelatende stor entusiasme har Øystein Runde gravd i historiebøkene og kommet fram til mer eller mindre logiske konklusjoner hvordan det fort kunne ha gått. Som en norsk versjon av Alan Moore’s League of Extraordinary Gentlemen seiler De Fire Store opp som årets store overraskelse på tegneseriefronten her til lands. Fingrene er herved kysset for at dette bare er starten og at det måtte dukke opp mer voldelige beretninger fra Runde og Moens forfatterbande.
Alan Moore/ Kevin O’Neill- The League of Extraordinary Gentlemen ( 1999)
Den Usynlige Mannen, Dr. Jeckyll, Allan Quatermain, ogKaptein Nemo utgjør kjernen i den hemlige agentgruppen som må bryne seg på Professor Moriarty, Fu Manchu fremmede makter , stormannsgale despoter og HG Wells Klodenes Kamp-romvesner i denne moderne klassikeren. Obs: Unngå for en hver pris filmen ved samme navn.
Pokker ta om ikke kvalitsseriene kommer tett som hagl denne våren. Bortskjemte som vi har vært er dette alikvel den aller beste. Frankmannen David Beauchard gjestet Norge i fjor og nå ganske nøyaktig ett år etter kommer hans hovedverk Epileptisk (l’Asciension du Haut Mal) på norsk. Med sine 380 sider byr boka på en historie om en ganske uvanlig oppvekst. Preget av brorens sykdom, i en tidsperiode der det fantes enda mindre viten om epilepsi enn i dag forsøker hans frisinnede foreldre febrilsk å lete etter en løsning i alle mulige leire. Fra makrobiotikk (familen flytter inn hos en gal sekt besatt av riktig korthold) via voodoo til psykoterapi til magnetisme forsøker de alt med varienrende hell. Alle i familien berøres av brorens sykdom. Hovedpersonen graver seg mer og mer inn i sin egen fantasiverden, inspirert av hirtoriebøker om fortidens kriger og obskure evntyrfortelliger. David B besitter en helt særegen fortellerteknikk som surrer sammen drømmer, symboler, det esoteriske og det solide i nydelig svart/hvitt. Enkelte ganger blir man bare sittende å måpe over visjonene og de visuelle løsningene. Hvis bare en brøkdel av fortelligen er sann så er den fantastisk nok i seg selv. Dette er et livsverk oppsummert og nedtegnet mellom to permer og kommer til å bli ståenede som en bauta for all overskuelig framtid.
Det er ikke så ofte noe som helst kunstform makter å si noe som helst om den menneskelige kondisjon . Epileptisk en en slik sjelden fugl. Det er trist, det mørkt, det er humoristisk. Det er helt fordømt essensiellt.
Seth- It’s a Good Llife, if You Don’t Weaken ( 1997)
En av de første virkelige gode selvbiografiske (riktignok ikke helt sann) tegnerseriebøkene ført i pennen av kanadiske Seth. Om ensomhet, samlermani og nostalgi.
Året er 1986 krigen raser mellom Sovjetunionen og Afghanistan. Den franske fotografen Didier Lefevredrar med et team med leger opp i konfliktområdene i fjellene i Afganistan for å dokumentere arbeidet de gjør der. I over tre måneder trasker han til fots over karrig landskap i følge med andre og alene og har hele tiden et tilbakelent, observerende blikk på omgivelsene.
Det hele er meget sobert fortalt med en blanding av Lefevres bilder og Emmanuel Guiberts tegninger. Tegningene fyller ut hullene i historien der det ikke finnes bilder og jeg kan ikke huske å ha sett noe liknende før. Tilsammen utgjør det et journalistisk dokument over krigens natur og det dagelige livet til folk i de utilgjengelige fjellene i nordøstre Afghanistan. De sparsommelige detaljene i tegningene og de klare fargene kan minne om Tintin i stil, og virkeligheten viser seg å være vel så spennede og farlig som Herges eventyr. Lefevre selv døde av hjertesvikt nå i januar 2007 bare 50 år gammel. Tankevekkende aktuell selv 20 år etter.
Det er bare å bøye seg i støvet, for Jason har begått sin aller beste historie noensinne. Jeg Drepte Hitler har alt. I en virjekeligeht der folk leier leiemordere for å ta hånd om sine minste bagateller får vår mann (en leimorder) i oppdrag å reise tilbake i tid og ta hånd om selveste Hitler. Komikken Jason legger opp til ved dette samfunnet der drap er helt dagligdags er helt hysterisk morsom og relativt fatalistisk på samme tid. Den absurde og brå voldsbruken er både fortyrrende og morsom. De to hovedpersonene kommuniserer dårlig og det må to en reise i tid til for å få dem til å innse at de passer sammen. Orson Welles møter the Twilight Zone møter klassik slapstick. Mangefasetert, romantisk og trist. Helt absurd at Norge has klart å fostre et slikt geni som Jason.
At unge svarte amerikanske rappere I likhet med unge svarte idretsutøvere lever myteomspunnede liv som kanskje mer enn personifiser den amerikanske drømmen og dens fetisjering av ”rags to riches”-historier er vel ingen hemmelighet. Uendelig med filmer og bøker tar for seg fortellingen om klisjeen der sport, dans eller musikalsk talent er eneste vei ut av ghettoen og fattigdommen. Nesten som en selvoppfyllende profeti der ungdom velger bort skole og må deale dop I påvente om å bli oppdaget og bli rik I en fei. Historien om Percy Carey bedre kjent som MF Grimm er inget untak. Med en egen evne til å havne i bråk, leker Carey seg gjennom oppveksten, selv etter å ha blitt skutt på kloss hold tre ganger overlever han og tror dermed han er uovervinnerlig. I hip-hopens ungdomsdager blir Carey trukket mot emceeing og gjør moderat suksess under navnet MF Grimm både på østkysten og i Los Angeles der han henger med Dr. Dre, Suge Night og Snoop, Helt til han en dag blir skutt og etterlatt. Når han våkner opp er han paralysert fra livet og ned og må sitte I rullestol. Milionkontrakten som nesten var i boks går dukken fordi situasjon hans ikke var ”markedsførbar”, og deretter går dagene sakte med doplanging som eneste konstante element. Han innleder et samarbeid med MF Doom, men havner i fengsel og det hele sklir ut i et slags Oz-aktig scenario der han tibringer 4 år bak murene for våpenhandel.
Det er først etter Carey blir skutt og paralysert handlingen blir virkelig interessant. Ting blir rimelig mørkt når alle venne hans dør en etter en og dagliglivet bare er den ene hindringen etter den andre. MF Grimm er ingen stor fortellerstemme, men han har definitivt en god historie og Ronald Wimberly som tilligere vel mest er kjent for Swamp Thing-serien illustrerer godt de mange oppturene og nedturene vår mann må gjennom før det ender i nåtid og (foreløpig) lykkelig slutt. Det føltes godt å slenge på MFs siste plate The Hunt For The Gingerbread Man og lese denne boka.
Ingen bekriver ensomhet, frustrasjon og selvforrakt mer smakfult og vakkert enn Chris Ware. Etter at de par siste bøkene har fokusert mye på Rusty Brown’s tragiske virke går nå turen til en ny person. Vi følger en ung enslig kvinne (som det etterhvert kommer fra bare har ett ben) som kun blir refert til som Nanna ettersom hun tar jobb som barnepasser hos en velstående familie der hun bor med dem og fra siden observere deres liv og senere da hun tar en jobb i en blomsterbutikk. Sjenert, usikker og nølenede halter hun seg gjennom livet der dagene tilsynelatende bare passerer uten mål og mening og alle forandringer virker meningsløse og uten glede eller lyspunkter. Dette nummeret mangler litt av det tragikomiske aspektet fra de forrige bøkene og er mer tilbake til Jimmy Corrigan bare enda mer depressivt. Vakkert og trist.
Det virker som om Fiske og Kverneland nesten har tatt på seg oppdraget å gå i sporene, katalogisere og fornye interessen for noen av europas undervurdrte kunstnere (OK Munch og Strindberg er ikke så obskure at det gjør noe, men la gå). Først Olaf Gulbransson og nå Kurt Schwitter og Ludvig Karsten. Særlig Lars Fiskes dypdykk i Schwitters Merz-prosjekter og historien om hvordan mannen drar fra Tyskland før Andre Verdenskrig og bosetter seg i et forblåst øysamfund på Hjertøya utenfor Molde er fantastisk. Og scenene der Kverneland og Fiske drar ut dit for å se etterlevningene av Schwitters kunst i lag med konservatoren ved Romsdalsmuseet er helt ubetalelig. En enslig side der Kverneland illustrer Munch som ligger i en seng og drikker seg full er noe av det beste jeg har sett på trykk noensinne. Ustoppelig, kløktig og helt unikt. Man blir stolt av å være norsk av mindre.
ALISON BECHDEL Husfred – En Tragikomisk Familiehistorie Egmont
Husfred eller Fun Home som den heter originalt er en gjennomgående godt fortalt beretning om hovedpersonens intrikate forhold til sin far gjennom oppveksten og etter hans antatte selvmord. Det viser seg at far har ande svin på skogen enn bare årgangslitteratur, hagearbeid og arkitektur. Med hans mangel på affeksjon og manglende evene til å vise føleleser generelt til side viser det seg at han har drevet narrespill for familien store deler av livet deres der han har sneket seg avgårde for å forføre unggutter og lekt ”gjem salamien” med dem. Det merkelige klimaet som de voksne skaper for barna sine former den unge Alison og når hun ser tilbake velger hun å bruke myten om Daedalus og Ikaros om deres forhold og alt fra Oscar Wilde og F. Scott Fitzgerald til å beskrive sin fars adferd . Det er en bittersøt historie, men forfatteren virker veldig kjølig og distansert og det kan bli vel mye litterære referanser, noe som hindrer en å bli dratt inn som leser.
Mediebildet og kulturtilbudet i Norge om dagen er jo både vakkert og allsidig. Alikevel faller noen nisjer utenom og er underrepresentert i forhold til interesse og salgstall (bensinstasjonsmusikk, kiosklitteratur, landskapsmaleri og så videre og så videre). En av de groveste feilene er misforholdet mellom den store interessen for tegneserier på ingen måte samvarer med det nesten totale fraværet av anmeldelser og genrelt tegnserie-relatert stoff. Intill dette rettes opp er målet med TEGNESERIEPOLITIET å arrestere de skyldige, bøtelegge slubberter, holde samfunnet i ørene, samt belyse noen av det beste som finnes av tegneseriekultur utgitt her til lands, enten det dreier seg om de store forlagene, til minste fanzine/undergrunnsnivå eller om vi bare syns noe er ubeskrivelig fett og bør deles med flest mulig. God lesning.
Ankomsten er en forbausende vellykket serieroman som ordløst utforsker flyktningers og innvandrerers erfaringer med lengsler, politisk undertrykkelse og totalitært styre.
