ENKI BILAL
Monster-Tetralogien
(Egmont)
Enki Bilals tolkning av hans hjemmlands blodige historie og krigen i Jugoslavias grusomheter er krevende lesning. Tetralogien samler 4 bind utgitt over et spenn på nesten til år fra den første kom på trykk i 1998. Lagt til en nær framtid, 30 år framover handler Monster om Nike Hatzfeld, født under den siste Balkankrigen og som deler seg de første atten dagene av sitt liv på et sykehus i ruiner i Sarajevo sammen med de to andre
forlatte spedbarn Amir og Leyla. I voksen alder er båndet mellom de tre fortsatt tilstede selv om de lever helt forskjellige liv.
Bilal benytter seg av science-fictionspråket for hva det er verdt. Det lesses på med flygende biler, dystopiske visjoner og organisk tegnologi. Ikke alltid til seriens beste. Ofte føles det påtrengende mye 80-talls i estetikk og tematikk av sorten bladet Heavy Metal introduserte og gjorde sin egen de neste 30 årene. Framtidsvisjonenene med cybertronics, halvguder med dyrehoder og kvinner med Grace Jones-aktige trekk er på sett og vis hva man forventer når man åpner en Bilal-bok, men i dette tilfelle skygger han litt for sin egen historie. Det savnes en retning. Man forventer ikke at krigen og dens virkning skal oppsummeres og ha en fasit, men tolkningen av Bilals oppgjør med gamlelandet blir stående litt på stedet hvil.
Kanskje fordi Bilals 80-talls verk ringer så sterkt fortsatt i dag gjør det vanskelig å se hans nyere verk i en løsrevet og egen setting. Bilals strek engasjerer både mentalt og fysisk. Enkelte av tegningne stryker ikke alltid hunden med hårene. Snarere får de magen til å vri på seg i ubehag. Likgyldig er det i det minste ikke og som billedkunst alene er det grusomt vakkert.
Les også:
Pierre Christin og Enki Bilal - Den Sorte Ordens Falangister ( 1979)
Blodig hevnhistorie med røtter i den spanske borgerkrigen.
Bilal på sitt mest jordnære, men likefult grimt og urovekkende.
